Musikkbransjen må nå endre seg raskt, men det er ikke første gang, skriver jeg i et innlegg i Aftenposten i dag.

Det har vært mange oppslag om musikk og kunstig intelligens (KI) den siste tiden. Innspillene går fra å være optimistiske til pessimistiske. Det påstås at mange i musikkbransjen vil miste jobben, men også at KI vil virke demokratiserende.

KI er evolusjon, ikke revolusjon

Det har vært forsket på musikk og kunstig intelligens i lang tid. Tidligere var det mest fokus på regelbaserte systemer. Datamaskiner har kunnet komponere i Bach-stil i flere tiår. På begynnelsen av 2000-tallet begynte vi med maskinlæring på lyd. Nå har den økende datakraften gjort slike systemer tilgjengelige som kommersielle produkter.

Musikkbransjen må nå endre seg raskt, men det er ikke første gang. Mange spådde musikernes død da selvspillende instrumenter kom på 1800-tallet. Mer omveltning kom med innspillingsteknologi på 1900-tallet og strømming på 2000-tallet.

Musikerne er her fremdeles, selv om antallet musikkprodusenter har eksplodert. Nå blir produsentene utfordret av KI-baserte systemer som kan mikse og mastre på vannavkjølte tungregnemaskiner.

Nye muligheter

Digitaliseringen har gjort det mulig å konsumere «hermetisert» musikk fra morgen til kveld. Nye KI-baserte systemer åpner for mer interaktive musikkopplevelser. En låt behøver ikke å være statisk, den kan endres og tilpasses brukeren.

Smarttelefoner med avanserte sensorer kan justere tempoet mens man jogger. Tonearten endres for å synge med favorittlåten. Minner kan lokkes frem hos eldre basert på persontilpassede spillelister.

Ved RITMO Senter for tverrfaglig forskning på rytme, tid og bevegelse studerer vi hvordan musikk påvirker pust og puls, bevegelse og muskelspenninger. Ny musikkteknologi vil kunne påvirke kropp og sinn positivt.

Teknologi av og for mennesker

Teknologi lages av og for mennesker og vil alltid kunne misbrukes. Derfor er det viktig at etikk og moral, personvern, opphavsrett og underliggende filosofiske og historiske perspektiver trekkes inn i KI-forskning og -utdanning. Det er positivt at regjeringen også vil støtte humanistisk forskning i sin kommende KI-forskningssatsing.

Humanistisk fakultet ved Universitetet i Oslo jobber for tiden med faglige prioriteringer for de kommende årene. Jeg håper kunstig intelligens blir en sentral del av den strategien, men også at teknologimiljøene fokuserer mer på de menneskelige sidene ved KI. Målet må være et godt samspill mellom mennesker og maskiner. Da må vi ha god forskning i skjæringspunktet mellom de «myke» og «harde» fagene.

Norsk kulturarv

Musikkbransjen er opptatt av opphavsrett. Det er et økonomisk problem at de store teknologifirmaene stikker av med alle pengene når KI-baserte systemer lager musikk. Det må tenkes nytt rundt lisensiering og forvaltning når mye av det kreative innholdet lagres i maskinlæringsmodeller.

Jeg savner et perspektiv i diskusjonen: norsk kulturarv. Det er et kulturelt problem at maskinlæring basert på store internasjonale databaser «utsletter» minoritetsmusikk. De store internasjonale selskapene kommer ikke til å ta ansvar for norske folketoner, lyden av hardingfele eller norskspråklig popmusikk. Det må vi gjøre selv, hvis vi ønsker at norsk musikkarv skal bringes videre i generative musikksystemer.

Ved RITMO samarbeider vi med Nasjonalbiblioteket for å se på hvordan den digitaliserte musikksamlingen kan brukes til maskinlæring. Paradoksalt er det lisenser og opphavsrett som hindrer forskning og utvikling på den norske musikkatalogen. Her må vi finne gode løsninger som ivaretar både rettighetshavere og kulturarv.

KI har kommet for å bli

Noen i musikkbransjen vil miste jobben, men det vil også komme mange nye arbeidsplasser. Heldigvis er norske fagmiljøer allerede godt i gang med å utdanne fremtidige musikkvitere og musikkteknologer.

Dagens studenter nyter godt av mange års grunnforskning på feltet. Kreative sjeler vil bruke KI-baserte systemer på nye spennende måter. Musikerne forsvant ikke med grammofonen, det gjør de ikke nå heller.