Sammen med Magnus Aronsen har jeg skrevet kommentaren «Røvertidsskriftene» er bare toppen av isfjellet som ble publisert i Aftenposten i går.

På billigsalg

Staten betaler for ny kunnskap, gir den bort gratis, og kjøper den deretter tilbake av internasjonale forlag. Aftenposten har dokumentert at norske forskere er blitt lurt av såkalte «røvertidsskrifter» der hvem som helst kan publisere artikler med ren svada.

Åpen forskning, som forskningsrådets direktør John-Arne Røttingen argumenterer for 22. august, er et av flere nødvendige tiltak for å motarbeide denne trenden, men har liten effekt dersom ikke resten av systemet moderniseres i tilsvarende grad.

Enorme summer

Det er enorme kommersielle interesser knyttet til vitenskapelige publikasjoner. Det er ikke bare røvertidsskriftene som tjener gode penger på at det publiseres mye forskning, også de seriøse tidsskriftene øker inntektene desto flere artikler som publiseres. Regningen betales av det offentlige.

For eksempel betalte den svenske staten over 140 millioner kroner til ett av mange slike forlag bare i 2017. Det offentlige betaler også milliarder for at forskningsmiljøene skal utarbeide de samme forskningsartiklene. Satt på spissen: staten betaler for ny kunnskap, gir den bort gratis, og kjøper den deretter tilbake av internasjonale forlag.

På det verste: Ren svindel

Med denne dynamikken er det ikke rart at useriøse aktører ser sitt snitt til å tjene penger. På sitt beste sørger god, habil fagfellevurdering for kvalitetssikring av forskningsresultater. På sitt verste er «fagfellevurderingen» ren svindel.

Som Aftenposten har dokumentert, har over 700 norske forskere latt seg lure. Disse tidsskriftene er kilde til feilaktig informasjon med potensiell skade for samfunnet. Midt imellom er det en gråsone vi ikke kjenner omfanget av, og hvor forlagenes kommersielle interesser kan trumfe kvaliteten i det som publiseres.

To tiltak er påkrevet:

  • Åpen publisering følges opp med de andre elementene av åpen forskning, altså åpne data, åpne metoder og åpen fagfellevurdering. Transparens og fagfellevurdering er fundamentet for å kvalitetssikre publikasjonene.
  • For det andre må institusjonene følge opp prinsippene i DORA-erklæringen (San Francisco Declaration on Research Assessment): Forskere – særlig de yngre – må vurderes med utgangspunkt i forskningskvalitet, ikke kvantitet. Med dagens system er dessverre det sterkeste karriereincentivet for unge forskere å publisere mye.

Parallell til finanskrisen

Slik situasjonen er nå, vil man på begge sider av bordet – både forskerne og de internasjonale forlagene – tjene på produksjon av mange publikasjoner.

Det er fristende å peke på parallellen til finanskrisen som ble utløst av at altfor mange parter hadde økonomisk utbytte i at det ble utstedt boliglån, men uten at noen regulerte at disse hadde realistisk substans.

For at vi ikke skal få en tilsvarende «forskningskrise», er det nødvendig at regjeringen, som i disse dager jobber med sin langtidsplan for forskning, signaliserer at forskningskvalitet skal prioriteres over kvantitet. Det første tjener samfunnet på, det siste er det bare de store internasjonale forlagene som tjener på.