Digital humaniora (“digital humanities”) er på alles lepper om dagen. Hva er musikkvitenskapens plass i digital humaniora, og kan man snakke om en “digital musikkvitenskap”? Her vil jeg forsøke å oppsummere aktiviteten ved IMV innenfor dette feltet.

Hva er digital humaniora?

Det florerer mange forskjellige definisjoner av hva som faller inn under betegnelsen digital humaniora, men de fleste er enige om at det dreier seg om bruken av digitale data og/eller databaserte metoder på humanistiske forskningsspørsmål. Wikipedia definerer digital humaniora som:

[…] an area of research, teaching, and creation concerned with the intersection of computing and the disciplines of the humanities. […] Digital humanities […] currently incorporate both digitized and born-digital materials and combine the methodologies from traditional humanities disciplines […] and social sciences with tools provided by computing […] and digital publishing.

En interessant problemstilling er om digital humaniora er å regne som et eget fagområde, eller om det bare er en metode som kan benyttes innenfor eksisterende fagområder. Her er det delte meninger. På den ene siden kan alle tradisjonelle fag benytte seg av databaserte verktøy og metoder, og det gjør nok også mange til en viss grad i dag. Men puristene vil nok mene at man må arbeide med store datasett og maskinbaserte analysemetoder for at det skal kalles “ordentlig” digital humaniora.

Mange ledende universiteter holder seg med egne sentre for digital humaniora, slik som
King’s College London, Stanford, UCL, UCLA. Selv om det er mange fellestrekk ved disse sentrene, viser nettsidene deres at de inkluderer ulike aspekter ved feltet.

Digital humaniora er godt organisert, med Alliance of Digital Humanities Organizations som en hovedorganisasjon for nasjonale og regionale initiativer. Spesialiserte nettportaler som Digital Humanities Now og tidsskrifter som The Journal of Digital Humanities er med på å formidle stoff fra feltet.

Det er interessant å legge merke til noen av titlene som er publisert i siste nummer av det sist nevnte tidsskriftet:

  • Big? Smart? Clean? Messy? Data in the Humanities
  • Data Curation as Publishing for the Digital Humanities
  • Making Digital: Visual Approaches to the Digital Humanities

Dette er jo i stor grad generelle metodeproblemstillinger innen databehandling og visualisering, med humanistisk fokus. Et relevant spørsmål er jo om dette da heller burde vært titulert som humanistisk informatikk?

Jeg skal ikke her gå inn i den generelle diskusjonen om hva som skal/bør falle inn under digital humaniora eller ikke, men heller trekke frem noen eksempler på “digital musikkvitenskap”, altså digital humaniora ved IMV.

Forskning innen digital humaniora ved IMV

Ved IMV skjer det mye forskning på forståelsen av hvordan digital teknologi påvirker musikken og musikkopplevelsen. I fjor høst hadde vi for eksempel to nybakte doktorander som tok for seg dette på forskjellige måte: Ragnhild Brøvig-Hanssens avhandling om digitale signaturer i populærmusikk, og Hedda Høgåsen-Hallesbys avhandling om digitaloverføring av opera. Disse, og lignende, arbeider vil imidlertid falle utenfor en snever forståelse av digital humaniora.

Et prosjekt som definitivt faller inn under den snevre definisjonen av digital humaniora, er det store samarbeidsprosjektet Sky og Scene. Her har forskerne tilgang til statistisk informasjon fra den digitale strømmetjenesten Wimp. Dette muliggjør studier av lyttemønstre for millioner av låter. Særlig spennende er det hvordan slike stordatastudier kjøres parallelt med dybdeintervjuer av enkeltpersoner. Da forenes tradisjonell fortolkningsbasert analyse med statistiske studier.

I fourMs-gruppen jobbes det også aktivt med ulike former for databaserte analysemetoder. Bevegelseslab’en ved IMV er utstyrt med et avansert system for å ta opp kroppsbevegelser hos musikere og dansere. I tillegg til de konkrete studiene av musikk og bevegelse, jobber også fourMs-forskerne med å utvikle nye digitale analysemetoder. Ett eksempel på dette, er Kristian Nymoens måte å kombinere signalbehandling, statistikk og maskinlæring i sin avhandling.

Et siste forskningseksempel på digital humaniora ved IMV, er Norsk musikkarv. Her arbeides det med å digitalisere notematerialet fra norske komponister, i første omgang fra Johan Svendsen, Fartein Valen og Geir Tveitt. I tillegg til selve noteskrivingen og tolkninger av denne, registreres også en metadata om notene: informasjon om komponistene, verkene, osv. På sikt vil dette bli en database som vil danne grunnlaget for en rekke nye forskningsprosjekter, med bruk av både tradisjonelle og maskinbaserte analysemetoder.

Undervisning innen digital humaniora ved IMV

På undervisningssiden arbeides det systematisk med å gi studentene ferdigheter innenfor digital musikkvitenskap. I satslæremnene lærer studentene å skrive noter ved hjelp av noteskrivingsverktøy, i produksjonsemnene lærer de å ta opp og redigere musikalsk lyd, og i teknologiemnene får de innføringer i ulike analyse- og synteseverktøy.

Vi har også et masteremne som dekker det som på engelsk kalles “music information retrieval”, som dreier seg om nettopp hvordan man kan bruke datamaskinen til å trekke ut relevant informasjon fra lydfiler.

Alt i alt gjør dette at studentene får en grunnforståelse for metodene som benyttes innenfor digital musikkvitenskap, samt praktiske ferdigheter i relevante verktøy.

Sammendrag

Som denne lille gjennomgangen har vist, skjer det ganske mye innenfor digital humaniora ved IMV. Dette gjelder både forskning og undervisning som ser på hvordan (digital) teknologi påvirker musikken og opplevelsen av musikken, samt forskning og undervisning som fokuserer på maskinbaserte, databaserte metoder.