I dag hadde jeg gleden av å være med på seminaret Recorded Editions of Contemporary Music ECM recordings as artistic expression and cultural practice, et samarbeid mellom Nasjonalbiblioteket og IMV.
Seminaret har kommet i stand på grunn av at plateselskapet ECM nylig har deponert sin samling av mastertaper (“originalene” til en innspilling) til Nasjonalbiblioteket. For de som ikke kjenner ECM så godt fra før, har dette plateselskapet i over 40 år blitt omtalt som et av de viktigste for særlig samtidsmusikk og jazz, med artister som Jan Garbarek, Chick Corea og Keith Jarrett på artistlisten. Det er ikke noen hemmelighet at jeg har et veldig nært forhold til mange ECM-utgivelser, og jeg vil anta at det er det plateselskapet jeg har kjøpt flest utgivelser fra opp gjennom årene.
Bak ECM står tyskeren Manfred Eicher, som har fungert som produsent for nærmere 1200 utgivelser på forlaget. Men hvorfor havner så originalene til en rekke av disse utgivelsene på det norske nasjonalbiblioteket? Svaret på dette er at flere hundre av ECM-platene er innspilt i Norge, først i Arne Bendiksens studio, deretter ved Talent studio og de siste tiårene i Rainbow studio. Nøkkelpersonen her i Norge har hele tiden vært Jan Erik Kongshaug, og han har også vært med som lydtekniker på en rekke av ECM-opptakene som har blitt gjort rundt omkring i verden.
På dagens seminar fikk vi møte nettopp Manfred Eicher og Jan Erik Kongshaug, i samtale med professor Hans Weisethaunet fra IMV. Samtalene dekket en rekke temaer, både av historisk, kunstnerisk og teknisk art. Jeg tok ikke nok notater til å gjengi noe særlig av dette her, men vil gjerne dele et sitat fra Manfred Eicher, på spørsmål om det finnes et eget “ECM-sound”:
“Music is not sound, music is emotions organised in time”
Det oppsummerer på mange måter også min egen opplevelse av en rekke ECM-utgivelser, både tidligere og forhåpentlig kommende.